Løvetannen av Inger Hagerup

Der står en liten løvetann
blant andre løvetenner
i bakken på et åkerland
og blomstrer så den brenner.

Den har slått ut sitt gule hår
på toppen av seg selv.
For av en bustet knopp i går
er det blitt blomst i kveld.

Nå er den sterk og stri og vill,
en riktig løvetann,
og strekker kry sin lille ild
mot solens kjempebrann.

Hvor stolt og gladelig den gror!
Men like nedenfor
står en sørgmodig eldre bror
og feller hvite hår.

 Slik, venner, farer livet med
all verdens løvetenner.
Først blir de ild, så blir de sne,
og siden gamle menner.

Jeg synes den hvite utgaven av løvetanna er vel så vakker som den gule, sterke og ville.

I går gikk jeg en lang og flott tur, jeg foreviget naturen med mobiltelefonen, og her er to av bildene.

Å lytte

Jeg kom over disse ordene av lyrikeren Carl Fredrik Prytz (1922-2003)da jeg satt og leste ei fagbok i Veiledning. 

Å lytte
til ordene
fra det andre mennesket
kanskje ikke til alle ordene
men til dem som kommer dumpende
nærmest av vanvare, lytte
til klangen
til smilet i stemmen
hvis den smiler
eller den brutte tonen
i ordet som aldri skulle vært sagt, lytte
til pausen som plutselig er der
plutselig for lang
og munnviken
som skjelver umerkelig, for
det er et eller annet
bakenom
noe bittelite kanskje
og meget ensomt
noe er det
noe...


En av de viktigste egenskapene hos en veieder er å kunne lytte.
Med disse ordene går jeg dypere inn i materiet, for nå er det eksamen som står for tur.