Jeg kom over disse ordene av lyrikeren Carl Fredrik Prytz (1922-2003)da jeg satt og leste ei fagbok i Veiledning.
Å lytte
til ordene
fra det andre mennesket
kanskje ikke til alle ordene
men til dem som kommer dumpende
nærmest av vanvare, lytte
til klangen
til smilet i stemmen
hvis den smiler
eller den brutte tonen
i ordet som aldri skulle vært sagt, lytte
til pausen som plutselig er der
plutselig for lang
og munnviken
som skjelver umerkelig, for
det er et eller annet
bakenom
noe bittelite kanskje
og meget ensomt
noe er det
noe...
En av de viktigste egenskapene hos en veieder er å kunne lytte.
Med disse ordene går jeg dypere inn i materiet, for nå er det eksamen som står for tur.
